Har du noen gang tenkt på hva innholdet i sosial angst er? Jo, man er redd for å dumme seg ut, bli til latter, få jernleppe, virke nervøs, få kritikk eller det å bli avvist. Jeg er en av dem som sliter med sosial angst. Samtidig så er dette noe som jeg ikke liker og prate med andre om. Fordi jeg syntest det er et vanskelig tema og ta opp.

Men for første gang så føler jeg meg klar til og skrive et litt mer personlig innlegg om det. Et innlegg som kan forklare hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg holder så mye tilbake, og hvorfor jeg virker så sjenert. For det er jo egentlig ikke den type person jeg er. Her hjemme bak mine egne 4 vegger så slenger jeg meg rundt i sofaen som en eller annen versjon av Julius. Jeg snakker i et sett og kan le så høyt at jeg sikkert kunne fått nabovarsel. Grunnen til at jeg aldri har tørt å åpne meg til noen om angsten, og hvordan jeg føler det er fordi jeg er redd for å få kommentarer som om at jeg er for lat og at jeg ikke gidder. Jeg har ofte, veldig ofte blitt møtt med negativitet og følelsen av at ingen forstår. Nemelig, de forstår ikke. Ingen kan forstå hvordan det er å ha angst med mindre man sitter i sitvasjonen selv eller har opplevd dette selv. Jeg skulle egentlig hatt et stempel i pannen som sa ” sosial angst “. Sann at alle viste om det, og skjønte hvorfor jeg er som jeg er.

Først å fremst kan jeg jo fortelle dere rett ut hva jeg sliter med. Jeg har fått diagnosen sosial fobi og depressive lidelse. Da jeg var i en alder av 12 så gikk jeg igjennom flere tester. Dette va tester som ga utslag på konsentrasjons – vansker og deprisjon. Deprisjonen utviklet seg mer og mer oppigjennom årene. Jeg fikk mye hjelp ved å ta en dose med antideprisive hver morgen, 4 innleggelser og sist og ikke minst støtten som jeg fikk fra min familie.

Mobilen min står alltid på lydløs. Dette er en ting flere har lurt på, å blandt annet spørt meg om. “Hvorfor har du på lydløs Charlotte? Hvorfor gjør du sann? Hva er du redd for?” Dette er noe som har blitt en vanesak. Tideligere så fikk jeg veldig panikk når telefonen min lagte en lyd. Jeg husker at pulsen steig, jeg kjente følelsen av panikk. Det virket som om hele kroppen min frøys heilt til og alt sto bom stille. Jeg kjente en enorm klump i halsen som det overhode ikke gikk ann og svelge ned. Jeg tenkte over hva det kunne være. Jeg var nødt til og finne hundrevis av mulige forklaringer i hodet mitt på hva det kunne være.

Jeg er blitt 22 år, har min egen leilighet, har en grei økonomi og har en fantastisk kjæreste som også er min samboer. Så jeg burde være i lykkerus. Men her sitter jeg på rommet mitt, holder avstand fra alt og alle. Jeg tenker. Jeg tenker så utrulig mye, og jeg har lyst til å gråte. Hvorfor? Jeg vet ikke selv engang. Jeg har ikke kontroll over følelsene mine. Følelsene og tankene mine tar overhånd over meg. På mine 22 år så skulle jeg vært ferdig utdannet. Men jeg klarer ikke. Over 300 dømmede ungdommer. 8 timer i strekk på en liten skole med så mange elever. Jeg blir utslitt både psykisk og fysisk. Jeg mislykket i 2011, 2012 og 2013. Jeg hater å innrømme det, men det var det jeg gjorde. Jeg har 3 søsken. 3 flotte søsken som lykkes på alle mulige måter. En på snart 13 som skal starte på ungdomskolen til høsten. Han er så flink i fagene på skolen. Han har AD-HD men er hvertfall 10 ganger flinkere enn hva jeg var når jeg var på den alderen. Jeg har ei søster som snart er ferdig med sitt 2 år på vidergående. Hun kommer ut med karakterer som jeg berre kunne drømt om. Å sist å ikke minst så har jeg en bror på 20 som er ferdig med vidergående. Han er blitt lærling. Men får ekstra vakter som det holder etter. Han har fått et stort ansvar på jobben allerede og får så mye skryt. Han har bestått billappen, og har kjøpt seg en råflott Audi a3 2005 modell. Menst jeg. Jeg føler meg mislykket og fortvilet. Jeg hater det å ha sosial angst. Jeg hater at jeg ikke klarer og fullføre noen ting. Jeg vil. Jeg vil så utrulig mye, men jeg får det ikke til. Så til alle dere mennesker der ute, ikke døm en person uten å vite hvordan dem egentlig har det.